I barnehagen som jeg jobber i for tiden, har det nylig kommet inn noen bildebøker. Bøkene er med sider i tykk kartong, fine illustrasjoner og de er basert på kjente eventyr. Basert, blir nøkkelordet her. I boka om «De tre grisene», ender det ikke med at ulven havner nedi gryta med kokende vann etter at han prøver å komme ned’gjennom pipa. Nei, han springer heller løpende til skogs, og så slutter boka.

I boka med «Bukkene Bruse», er det heller ingen episk kamp mellom den største bukken og trollet, der øyne blir stinget ut og marg og beine knust. Trollet ender faktisk heller ikke opp uti fossen. Det blir riktignok stanget, vi ser det fly gjennom lufta og så forsvinner det. I boka om Rødhette kommer man kanskje tettest opp til historien, både bestemor og Rødhette blir spist, og magen blir behørig sydd igjen når jegeren har reddet dem. Men den delen av eventyret hvor ulven blir fylt med stein og kastet i brønnen, er byttet ut med at ulven stikker til skogs.

Er vi blitt så redde for det makabre? Er ikke eventyr en fin introduksjon til tema som nettopp skrekk og gru innenfor en håndterbar ramme for barna; hvor det ender godt, og hvor barnet kan leke seg gjennom handlingen i eventyret, tørre å fantasere om å tenke på det som er litt skummelt, lære om skiller mellom fiksjon og virkelighet? Det lurer nå jeg på i dag.

Illustrasjon: Gammelt vintagebilde

Andre som mener noe om eventyr:

http://www.vl.no/eventyret-lerer-barn-a-skape-bilder-1.72978

https://www.utdanningsnytt.no/magasin/2016/juli/-trenger-flere-skumle-voksne-i-barnehagen/

DISCLAIMER: Dette innlegget er ikke ment som kritikk mot enkeltpersoner som har gått til innkjøp av/eller finner nytte i å bruke slike bildebøker i barnehagen.